I et sammensatt program av ekskursjoner, tekstlesninger, fotografi, tegning, modellarbeid og 1:1-skissering ble det utarbeidet forslag til ombygging av to landeiendommer. Samtidig ble det samlet inn et materiale som kan forstås som indeks over et moderne landlig steds sammensatte virkelighet.

Med andelsbevegelsen på slutten av 1800-tallet ble landbrukets fremskritt kjernen i en bondekultur. Landbruket var på én gang det felles subsistensgrunnlaget og den felles, meningsbærende fortellingen på landet. Men med den fortsatte agro-industrialiseringen i etterkrigstiden fulgte landbruket med verdensmarkedet og gjorde seg gradvis uavhengig av landdistriktenes lokale arbeidskraft, fellesskap og infrastruktur. Den landbruksbaserte landsbyen opphørte å eksistere og siden kommunereformen i 2007 er ‘fritidslandsbyens’ posisjon ytterligere svekket med nedleggelse av skoler, barnehager, biblioteker osv. Den folkelige bondekulturen eksisterer fremdeles som mytologi på landet, som en forestilling om det opprinnelige.

Men tradisjonen utgjør ikke lenger et fullt verdensbilde. Den er i dag ikke tilstrekkelig som samlende etisk mønster, som en matrise for identiteten av ting, relasjoner og selvforståelse. Tradisjon er en utopi. Utopien om en samlet kultur og lengselen etter integrering av livet i en kollektiv funksjon på et svært komplekst nivå.

I dag er det ikke klart hvilken kultur som samler de landlige lokalitetene til ‘steder’. De viktigste økonomiske kreftene, landbruk og industri, er oppskalert nettopp ved å gjøre seg uavhengige av det lokale. Men livet går videre i landdistriktene. Det utspiller seg i et broket landskap av vidstrakte industrielle prosesser, natur og fragmenter av en svunnen bondekultur. I denne overgangstiden svikter mange av de faste identitetene vi har tillagt bygninger og steder. Nye selvforståelser dukker opp, nye etiske mønstre og konturer av mening.